Mobilen kom til Norge i 1966.
Offentlig Landmobil Telefoni (OLT) var det første mobiltelefonnettet i Norge. Det ble opprettet 1. desember 1966 og ble nedlagt i 1990 (stopp for nye konsesjoner var 1. november 1989). Ved intruduksjonen av NMT i 1981 var det ca. 22 000 abonnenter på OLT. OLT var manuelt, og ikke et automatisk mobilsystem, og regnes derfor som før “1G”.
Telefonene var ofte en koffert med montert antenne utvendig, med telefonrør eller løs mikrofon og høyttaler , et oppladbart batteri
og en innmontert radioenhet. VHF-radioer kunne etter hvert også programmeres for å fungere som manuell mobil, og disse veide ca. 1 kg.
Nettet benyttet frekvensmodulasjon (FM) på frekvenser ved 160-162 MHz for mobile sendere, og ca. 168-170 MHz for basestasjonene. Det lå manuelle sentraler i store byer. Når telefonen kom inn i dekningsområdet til en ny basestasjon måtte oppkallskanalen byttes manuelt (ellers kom ikke innkommende anrop gjennom). Brukerne kunne lytte på alle de 64 2-frekvenskanalene.
Distriktsleger var blant de vanligste brukerne, og det var også en distriktslege som først fikk NMT-telefon.
På de fleste mobilene kunne du ikke høre den du snakket med når sende-knappen ble holdt inne (semiduplex). På fastmonterte mobiler kunne du imidlertid høre mens du snakket (dupleks). Mobilen sendte på en kanal med 8 Mhz lavere frekvens enn basestasjonen. Det ble altså brukt to radiofrekvenser for hver mobilkanal.